Slitsom debut
I forrige blogg fortalte jeg om helgen som skulle komme, med både jomfrutur til England og NM i nettpoker. Vel, helgen er for lengst over og det er på tide å oppsummere. Overskriften oppsummerer godt, men jeg skal gi dere litt flere detaljer.
Det startet med avreise klokken 04:00 natt til lørdag. Et tidspunkt som for noen år siden ofte var leggetid, men som i dag ikke er alt for langt unna morgenen. Det som før ble regnet som et sent kveldsfly var nå morgenflyet. Sånn er det å gå fra pokerspillende ungkar til småbarnspappa! Ganske fantastisk, selv om jeg ser at det kanskje ikke høres sånn ut :-)
Formålet med turen var som kjent å endelig få besøkt White Hart Lane, hjemmebanen til Tottenham Hotspur. Kampen startet ikke før halv seks på ettermiddagen, så vi hadde derfor noen timer å slå ihjel. Det viste seg at vi fikk bruk for de timene!
Ettersom vi bare skulle være på balløya i et døgn hadde vi naturligvis pakket lett. Planen var å putte ryggsekkene våre i en oppbevaringsboks på en togstasjon, spise, drikke øl, se kamp, ta et par øl, hente bagasjen og reise til hotellet på flyplassen, i gåavstand fra gate'n morgenen etter. Problemet begynte da vi lette etter en oppbevaringsboks på Liverpool Street Station. Som mannen i informasjonen sa det så greit: "Du skjønner, vi hadde noe som het IRA her på 80-tallet, og de var glade i å fylle de boksene med dynamitt. Så vi fjernet alle sammen."
Med andre ord var det ikke en eneste oppbevaringsboks å finne i hele London. Det fantes sikkert enklere løsninger, men vi fant ut at vi like greit kunne ta turen til Gatwick og sjekke inn på hotellet. Å ta med hver vår ryggsekk på kampen var uansett ikke veldig aktuelt.
Vi dro til hotellet, og da passet det med en middag og Chelsea - Arsenal på TV. Da vi fikk en liten bolle med snacks på bordet skjønte jeg at dette måtte bli en bra tur
[bilde]
Vi kom oss til etterhvert til White Hart Lane, hentet ut billettene, kjøpt oss luer og var klare for et par kopper med øl. Den første tok vi på pub'en No. 8 rett ved siden av stadion, tidligere kjent som Bell & Hare. For noen tiår siden var det vanlig at spillerne kom innom her etter (og noen ganger før) kamp for å ta seg en pint eller to. Slik er det ikke lenger i dag, men de hadde uansett ikke fått plass der inne. Vi helte innpå en øl og gikk videre til The Bricklayers Arms. Det er viktig med god oppvarming før kamp, og dette er stedet du får akkurat det! Tettpakket med folk, og stemningen var det ingenting å si på!
[bilde]
De hadde til og med skiltet bra for de som ble litt vel ivrige under oppvarmingen.
[bilde]
Inn på stadion gjennom noen porter som tydeligvis var ment til å sile ut personer på 100kg+. Jeg klarte likevel å klemme meg gjennom, og vi fant setene våre. Ganske fornøyd med både stemningen og utsikten!
[bilde]
Det ble sunget sanger mer eller mindre hele kampen, og jeg som hadde gledet meg til å endelig skjønne hva som blir sunget i et par av sangene ble skuffet. Dialekten var ikke det spor enklere å skjønne live enn den er på TV. Det var uansett ikke vanskelig å skjønne hvem som er den store favoritten:
We've got Alli, Dele Alli
I just don't think you understand
He only cost £5 mill
He's better than Özil
We've got Dele Alli
Vi traff kanskje ikke helt med valget av kamp, og denne vil neppe gå inn i historiebøkene som noe heftig oppgjør. Om den får plass i noen bøker i det hele tatt. Første omgang da de spilte mot målet vi satt bak var stas, andre omgang ble litt lang. Det hjalp ikke at vår del av stadion var den eneste som valgte å ikke benytte seg av setene heller.
Etter kamp var det en drøy halvtimes rusletur ned til undergrunnen på Seven Sisters før vi snart var tilbake på hotellet og etterhvert også hjemme. Kjapt og greit, da var det gjort! Jeg gleder meg allerede til neste gang.
