Fitzgerald advarer: Tre klassiske feil som koster deg penger ved pokerbordet

I en fersk strategiartikkel publisert hos Cardplayer.com 27. september tar den profesjonelle pokerspilleren Alex Fitzgerald for seg tre fundamentale feil han mener stadig dukker opp ved pokerbordene, særlig blant spillere som er relativt nye i spillet. Fitzgerald, som er bosatt i Denver og har vært finalebordsdeltaker i både WPT og EPT samt vunnet titler i både WCOOP og SCOOP, understreker at feilene kan virke små, men i lengden ødelegger resultatene.

Den første feilen handler om limping preflop. Ifølge Fitzgerald tror mange spillere at det er tryggest å bare betale inn med hender som par femmere, par firere eller A-10 offsuit fra tidlig posisjon, i stedet for å raise eller kaste dem. Problemet er at en limp ofte avslører at man ikke har de sterkeste hendene, siden de fleste spillere ville raiset med ess, konger, damer eller knekter. Motstandere vil derfor anta at en limp betyr en middels hånd, og de har som regel rett.

Fitzgerald anbefaler i stedet at spillere fra tidlig posisjon velger hender som takler multiway-potter godt, som suited ess, suited broadway-hender, suited connectors og par, fordi disse kan utvikle seg til de beste hendene på senere gater. Hender som A-10 offsuit eller K-J offsuit bør derimot ofte kastes helt fremfor å limpes, spesielt med tanke på faren for å bli dominert. Fra senere posisjon kan slike offsuit-hender åpnes noe oftere, men han minner om at man fortsatt må vurdere risikoen for å bli three-bettet.

Den andre feilen Fitzgerald trekker frem er såkalt donk-leading på floppen med middels par, altså å lede ut mot preflop-raiseren med hender som toppar med svak kicker, eller andre- og tredjepar, mens man heller sjekker og prøver å felle en snare med to par eller sett. Han peker på at denne spillestilen har vært brukt i rundt 20 år, og at erfarne motstandere derfor ofte gjenkjenner en liten ledbet som svakhet og angriper den med aggresjon.

Løsningen, ifølge Fitzgerald, er som regel å sjekke mange av de middels parene og heller kaste seg mot kraftig motstand, siden slike hender sjelden er gode nok til å forsvares mot press. Han understreker også at mange motstandere sjelden triple-barrel-bløffer så ofte som fryktet, slik at man ikke trenger å beskytte hånden mot enhver tenkelig fremtidig innsats. Å lede ut med sett eller drag er derimot en spillestil han liker, fordi disse hendene enten har verdi hvis motstanderen eskalerer, eller egnes til fortsatt bløffing på senere gater.

Den tredje feilen handler om å gå all-in bare fordi man ønsker å avslutte hånden og ta potten, uten at det faktisk er den beste linjen. Fitzgerald illustrerer dette med et eksempel der spilleren har K-10 offsuit på en bord med konge, og etter innsatser på flopp og sjekk på turn velger å shove alt. Problemet er at svakere kongehender trolig kastes, mens drag ofte også gir opp, samtidig som en bedre konge, et slått to par eller en overraskende straight vil betale. Fitzgerald mener spillere må tåle ubehaget ved å ta slike situasjoner gradvis i stedet for å tvinge frem en avgjørelse bare fordi potten allerede er stor.